Det mørkne mot vinter som lenge skal vare,
- en sommar blei borte, en haust e på reis,
og leia e lagt der vi alle må fare
som tvungen turist på et år underveis
Så fjern og så frostkald står stjern' der ute,
men nærar e lysan der menneskan bor,
- som glør gjennom nattafra rimgråe rute
skin perlebands-lenker av lys langs en fjord
Og vi som blei født her - og tidlig fekk sanne
at lyset og leiken har mørket som pant,
vi veit at den natta som ligg over landet
e pris førr en sommar som kom - og førsvant
Men ingen treng sukke og vri sine hender
i lengt etter solskinn og varme i sør
så lenge som lysan fra nordnorske grender
førtell oss at her har vi søstre og brør
Vi veit at den ætta vi kalle vår eia
i elsk og i armod har kysten bebodd
og tent sine lampe som fyrlys langs leia
tel merke førr folk som har segla og rodd
Ja, lysan fra stuen langs verharde strender
i mørketidslandet har gått som ei bru
med spenn over fjorda - lik utstrekte hender
med varme og kraft tel å tåle og tru
Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre
som bål imot natt på ei vinterkald jord
der frosten skal vike når menneskevarme
får nå gjennom mørket - som lys langs en fjord.
Kilde: Diktsamlingen "Lys langs en fjord"
Av Helge Stangnes
